Dikt & Tekster Øyvind Solheim

Over den sotsvarte ørken
løper hun
Naken
og elfensbenshvit

inn i et par gule øyne
og kommer ut av blå saftglass
på den andre siden

Hvor hun blir stående
i skyggen
av hoggtenner
som klirrer

over hennes glinsende hud
Mellom eikebladene
flater lyden av diamantregnet ut


Vi har plukket opp
restene
av månelyset
denne morgenen,
for lettere å kunne smøre
våre mandarinfargede ansikter
utover gresset

slik at vi blir mer enn bare synlige i dagen
slik at vi tror at de andre lettere vil se oss
Når vi atter en gang,
klatrer ned

i fra de gamle eiketrærne,
som spiller tørt
for oss, en knirkende melodi,
og gresset
står med sine hender
dypt i jorden

slik at det skal bli lettere for oss
å jage det foreldreløse støvet
inn i de tørre skyene

*


De forrevne vinder

Det er spor etter kattepoter i vinden
denne morgenen
som har sneket seg gjennom
rimrosene på de blå vindusrutene
til det lille kirkeskipet som har seilt tungt og
stødig gjennom natten 
Det hadde knaket veldig
i greinene til eiketreet
utenfor
da månen
med fingre
av forrevne vinder
smilende hadde  lirket seg
igjennom det hutrende 
greinverket
for å speile seg